Har du lest noe sted at vi i norsk språk har mange låneord fra Engelsk? Har du lest en side om påvirkning fra engelsk i norsk i en fagbok? Har du skummet gjennom én eller kanskje flere artikler i aviser o.l. om engelske ord som ‘sniker’ seg inn i ordforrådet vårt og nesten erstatter de norske ordene med samme betydning? Det har jeg. Jeg har lagt merke til i at min egen språkbruk flettes det hyppig inn engelske innslag hver dag, både i form av enkeltord, noen setninger, og hele samtaler. Kodeveksling hender. Er det så farlig, da?
For det første er det ikke min egen feil, om norsken min er ufullstendig. Det kan umulig være mitt ansvar å lære meg selv å være konsekvent i språket, når det er foreldrene mine, og den generasjonen som står for både utdanningen og inntrykkene fra media. Med en gang du legger en intensjon om å lære et barn å snakke slik og slik, har du tatt på deg ansvaret for barnets hele språkbruk. Hvordan kan det være opp til meg å være dyktig i mitt eget språk, når det egentlig er nettopp den forrige generasjons oppgave? Om jeg ikke kan tas alvorlig fordi jeg kan bare halvparten av det jeg vil uttrykke på norsk, er det vel opp til mine foreldre og lærere å gjøre jobben sin bedre. Jo, for det er jobben deres, å oppdra oss, og at det inkluderer gradbøying har de dratt på seg helt selv. Vi som fortsatt kategoriseres som barn og unge, trenger virkelig ikke stå til rette for hva vi foretar oss, eller hvilke feil vi pådrar oss, som å ikke kunne hele Tanums ordbok utenat. Jeg har ikke bedt om å bli født her, jeg har ikke bedt om å indoktrineres til å snakke just som de før meg.
Hvilke trusler ligger i at engelske ord infiltreres i det norske språk? Er ordene farlige? Har de en skjult agenda? Tenk om engelske ord, eller ord i det hele tatt, hadde en intelligens. Kanskje ville de hatt enkeltintelligenser hver for én, eller så ville de hatt en samlet, overordnet en. Mest sannsynlig ser jeg at de har gruppeintelligenser, litt som maur. Én for alle substantivene, og én for verbene. Eller én for hvert språk? Har de engelske ordene en konferanse i ny og ned et sted i Oxford, eller der kompani Linge holdt til, i språklig krigføring? Det er kanskje små bomber, og ikke spytt, som regner når man artikulerer engelske ord. Har de et eget rundt bord i det hvite hus og delegerer dubbing og andre internasjonale påvirkningsoppdrag? Sitter de der og konspirerer verdensherredømme? Det er ikke så utenkelig. Og om det er slik, har de allerede kommet et godt stykke på vei: Rundt to og en halv milliard mennesker snakker engelsk. I så fall gjør ikke norske styrker det helt imponerende. Skal vi kunne forbli mennesker med et stolt språk å vise frem, er det på tide å finne frem ordbøkene!
Hva om vi ikke står imot, hva om vi gir oss? Hva skjer da? Vi gir etter til den lette og bare bitte litt støtende humoren som er på YouTube, TV, og i populærkultur generelt, som foregår på engelsk − propagandaen fra Oxford. Vi gir etter for latskapen fremfor nasjonalfølelsen. Gjør det noe? Mange synes det er behagelig å snakke engelsk, og det er helt klart at det finnes fordeler med det, som færre språkbarrierer, og aller mest at flere begynner å ligne på amerikanere i TV-serier. Jeg ser nå at det ligger en tydelig tråd mellom amerikanere og engelsk. Jeg ser også koblingen mellom amerikanere og lykke. Folk ville etter hvert gått rundt og snakket som på 90210 og alle ville oppførte seg som om de tok lykkepiller. Kanskje alle i Norge faktisk ville gått på lykkepiller, det normaliseres jo og utbrer seg jo like fort som plastisk kirurgi og drømmen om å bli yogalærer i stilige tights, og det er bra. Nordmenns følelser vil bli pakket inn i bomull fra én enkel kultur, og verden ville blitt et bedre sted.
Akkurat nå har jeg på følelsen av at vi har inngått et kompromiss, og jeg tror ikke at vi taper noe verdt å vinne av den grunn, hverken språkkrig eller kulturarv. Vi tillater oss selv å blande inn engelske ord og uttrykk, både i form av diskursmarkører, teknologiske formuleringer og uttrykk for følelser. Vi trenger ikke et rent norsk språk for disse funksjonene, vi klarer oss fint med godt og blandet. Og om norsk snart blir til Norwenglish, blir jeg glad for at min generasjons nordmenn endelig har noe eget, og de over atten år burde bli takknemlige for at de slipper det ansvaret de lurer seg til å tro at de har overfor oss yngre, for de kan jo bare gi oss friheten i stedet. Frihet til å velge. Frihet til å velge verdier, både de språklige og i resten av livet, uten at det må analyseres og synses om gjennom et filter av eldre litteratur, og gjerne uten at valgene trenger noen form for dypere grunn i det hele tatt. Jeg vil ha friheten til å dra hele Norge etter meg opp eller ned Karl Johan i Baywatch-bikinier, der vi holder oppe bannere med slagordet: “Norsk er for de gamle, Norwenglish all the way”.
Lators!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar