More schoolwork I unload heeere

ERRR Hey Lovelies :)

So. Task was something about Macbeth, ambition, and how it's relative today. Uhm. lala

So happy, one could die.

About half a millennium ago, a certain playwright, William Shakespeare, wrote a play called Macbeth, about a nobleman who was prophesied to become king. Once the prophesy was fulfilled, Macbeth went out of his way to eliminate any threat to his throne, slowly bringing both himself and those around him to ruin and solitude, until he one day was killed because he had become reckless and over-confident. Macbeth. Ambition. Where’s the link? What is there to put in one’s pocket and carry home to our own lives from the play? Can ambition, and what it brings along, still be a relevant issue?

In Macbeth, ambition brought several people, in different ways, so far as to their deaths. The willpower to pursue a goal, affected by one’s insecurity, can scarily quickly lead to confusion and destructive obsessions. And when there’s no-one near who’s more dependable to take charge and care, things easily get out of hand. Macbeth stops listening to his consciousness and has people who could rather be of benefit to him assassinated, because they seem dangerous. However, he is a good man deep down, and the guilt mixed with the confusion forces him to become more or less insane. Today, there are also many people who start out with a pretty innocent wish, an ambition, which could have created profound features in both themselves and even in society. Yet, people are easily lead astray when challenges that appear are not properly taken care of. They begin carrying burdens, and shake up what could have been a truthful and strong fundament in their mentality.

How ambition can work minds today, is both visible and powerful. There are stories on the news, in books, and on the internet of people all over the world who succeed in their profession or passion (How genuine the passion is for the profession, and the other way around, might be discussable, but that’s beside the point.). To look at a known and stereotypical example, take a general business man, who’s clearly got the wheels working in his lifestyle. He’s got the house and car, and he’s got the wife and kids, which is what he said he wanted. When there are so many of these businessmen who take an extra step over the roof of their workplace, it is a little safe to say this is associated with ambition and what tags along it.

Most likely, Macbeth believes that if he and his successors become kings, life will be easier, they will be happy. Even the other noblemen and his friends, who turn into threats and fiends, probably think they would be happier as royalty. Perhaps the drive and force behind ambition is a strong sensation of being discontent with what currently is, and a desire to become happier. Don’t people today chase dreams and higher value deals, wanting satisfaction? What satisfaction is, what lies behind it, and what there is to be afraid of, is a whole other chapter, but does it not make sense, that the unauthentic and misguided contemplating and frustration along with the pursuit of happiness can cause devastation, even behind these fancy words?

Laalala. Trust me, I could go ON and ON and ON about what's more, what lies behind what, and lalala, but I had about 70mins to do this. And now it's there and I'm strange, and have to get used to putting opinions out thur, even if they're wrong, and lalala things can change. and lala. Getting feedback saying I'm wrong is good for me. Like bacon.

._.

Latorz.

Guh-leeh

Hey lovelies.

Now, Glee's on a few weeks' vacation, and there won't be an episode until next week, so I seize the chance to reminisce about a show that's only in its second season. Because even so, I do get the Oh my, time goes by so quickly -feeling. I miss the feel of the group completed of just weird, outside kids plus a jock who's in because he's blackmailed by the teacher, for false marijuana possession. And then the cheerleaders who're there only from the jelousy. I miss the frequent hair jokes from Sue, and I kind of miss Sue's not having a nice side at all. #Cutting off student's ponytail. And the more obvious stereotypes were fun. I miss sitting in my TINY loft, that smells like... an aired loft. Ever smelled a loft with open windows? Old, yet fresh. Dusty, yet grassy. ...and watch Glee each week, being very much in love with Kurt. I'm still very much in love with Kurt.

Don't get me wrong, I'm very exited about the joyful dynamic there is now, did I mention Kurt/Blaine? Yeah, there's no descending lately, in my enthusiasm for this show.

BUT it has made me wonder: Are American kids kinda dumb? Haha, I really really don't mean just that, buuuuuut just to keep stereotypes going. Glee is possibly making ignorant impressions in my head here. Because, really, no sex ed until high school? Some scenes in 'Blame It On the Alcohol' and 'Sexy' made me think they'd fit better in a show with younger, younger kids. Or maybe that's TV in general, the stupidifying effect.

OHWELL.

Not such a great photo, because it's actually only two inches or a little more tall in teh real laif, and it's part of a bigger photo, so. Uhm, made it late last year. Hihi, he's grown about four inches since he started the show xD

Lators!

Norwenglish All The Way

SO loooovelies. Just finished Norwegian mock exam (kåseriii), and figured I might as well post it here. It's in Norwegian, so any not so fair in Norwegian -ers, turn on your google swag on. ...yes.

THIS DOES NOT MAKE SENSE, AND IS A SUCKY PIECE OF WRITING, I SEE THAT CLEARLY NOW. There just is not much patience in this jedi.

Har du lest noe sted at vi i norsk språk har mange låneord fra Engelsk? Har du lest en side om påvirkning fra engelsk i norsk i en fagbok? Har du skummet gjennom én eller kanskje flere artikler i aviser o.l. om engelske ord som ‘sniker’ seg inn i ordforrådet vårt og nesten erstatter de norske ordene med samme betydning? Det har jeg. Jeg har lagt merke til i at min egen språkbruk flettes det hyppig inn engelske innslag hver dag, både i form av enkeltord, noen setninger, og hele samtaler. Kodeveksling hender. Er det så farlig, da?

For det første er det ikke min egen feil, om norsken min er ufullstendig. Det kan umulig være mitt ansvar å lære meg selv å være konsekvent i språket, når det er foreldrene mine, og den generasjonen som står for både utdanningen og inntrykkene fra media. Med en gang du legger en intensjon om å lære et barn å snakke slik og slik, har du tatt på deg ansvaret for barnets hele språkbruk. Hvordan kan det være opp til meg å være dyktig i mitt eget språk, når det egentlig er nettopp den forrige generasjons oppgave? Om jeg ikke kan tas alvorlig fordi jeg kan bare halvparten av det jeg vil uttrykke på norsk, er det vel opp til mine foreldre og lærere å gjøre jobben sin bedre. Jo, for det er jobben deres, å oppdra oss, og at det inkluderer gradbøying har de dratt på seg helt selv. Vi som fortsatt kategoriseres som barn og unge, trenger virkelig ikke stå til rette for hva vi foretar oss, eller hvilke feil vi pådrar oss, som å ikke kunne hele Tanums ordbok utenat. Jeg har ikke bedt om å bli født her, jeg har ikke bedt om å indoktrineres til å snakke just som de før meg.

Hvilke trusler ligger i at engelske ord infiltreres i det norske språk? Er ordene farlige? Har de en skjult agenda? Tenk om engelske ord, eller ord i det hele tatt, hadde en intelligens. Kanskje ville de hatt enkeltintelligenser hver for én, eller så ville de hatt en samlet, overordnet en. Mest sannsynlig ser jeg at de har gruppeintelligenser, litt som maur. Én for alle substantivene, og én for verbene. Eller én for hvert språk? Har de engelske ordene en konferanse i ny og ned et sted i Oxford, eller der kompani Linge holdt til, i språklig krigføring? Det er kanskje små bomber, og ikke spytt, som regner når man artikulerer engelske ord. Har de et eget rundt bord i det hvite hus og delegerer dubbing og andre internasjonale påvirkningsoppdrag? Sitter de der og konspirerer verdensherredømme? Det er ikke så utenkelig. Og om det er slik, har de allerede kommet et godt stykke på vei: Rundt to og en halv milliard mennesker snakker engelsk. I så fall gjør ikke norske styrker det helt imponerende. Skal vi kunne forbli mennesker med et stolt språk å vise frem, er det på tide å finne frem ordbøkene!

Hva om vi ikke står imot, hva om vi gir oss? Hva skjer da? Vi gir etter til den lette og bare bitte litt støtende humoren som er på YouTube, TV, og i populærkultur generelt, som foregår på engelsk − propagandaen fra Oxford. Vi gir etter for latskapen fremfor nasjonalfølelsen. Gjør det noe? Mange synes det er behagelig å snakke engelsk, og det er helt klart at det finnes fordeler med det, som færre språkbarrierer, og aller mest at flere begynner å ligne på amerikanere i TV-serier. Jeg ser nå at det ligger en tydelig tråd mellom amerikanere og engelsk. Jeg ser også koblingen mellom amerikanere og lykke. Folk ville etter hvert gått rundt og snakket som på 90210 og alle ville oppførte seg som om de tok lykkepiller. Kanskje alle i Norge faktisk ville gått på lykkepiller, det normaliseres jo og utbrer seg jo like fort som plastisk kirurgi og drømmen om å bli yogalærer i stilige tights, og det er bra. Nordmenns følelser vil bli pakket inn i bomull fra én enkel kultur, og verden ville blitt et bedre sted.

Akkurat nå har jeg på følelsen av at vi har inngått et kompromiss, og jeg tror ikke at vi taper noe verdt å vinne av den grunn, hverken språkkrig eller kulturarv. Vi tillater oss selv å blande inn engelske ord og uttrykk, både i form av diskursmarkører, teknologiske formuleringer og uttrykk for følelser. Vi trenger ikke et rent norsk språk for disse funksjonene, vi klarer oss fint med godt og blandet. Og om norsk snart blir til Norwenglish, blir jeg glad for at min generasjons nordmenn endelig har noe eget, og de over atten år burde bli takknemlige for at de slipper det ansvaret de lurer seg til å tro at de har overfor oss yngre, for de kan jo bare gi oss friheten i stedet. Frihet til å velge. Frihet til å velge verdier, både de språklige og i resten av livet, uten at det må analyseres og synses om gjennom et filter av eldre litteratur, og gjerne uten at valgene trenger noen form for dypere grunn i det hele tatt. Jeg vil ha friheten til å dra hele Norge etter meg opp eller ned Karl Johan i Baywatch-bikinier, der vi holder oppe bannere med slagordet: “Norsk er for de gamle, Norwenglish all the way”.

Lators!

Robin!

Hey, lovelies, get gore-tastic! :D

Okokokokok, there's a duude in my class, Robin (his dA), who is awesome!

Did I mention I'm sort of in an art class? Ch'yah, he's artsy.

Hehehe :D

Oh! Living dead, or just rotten, baby!

Every friday, someone in class brings a cake, this is his version. I WAS going to upload a video of him cutting it, w/ sacrificial music an all, but blogger just won't let me :/

Lators!